Vi kommer fra en evighet, og går mot en evighet

    Stockholm tempel
    Alfhild Aanensen, Sandvika menighet
    Av Alfhild Aanensen Sandvika menighet

    Vi kommer fra en evighet og beveger oss mot en evighet. Her på jorden forbereder vi oss på evigheten som kommer.

    Da jeg var 17 år gammel gikk jeg på fortauet i byen, og tenkte følgende tanke: “Hvis en bil kjører inn på fortauet nå, hva skjer?” Så hørte jeg en tydelig stemme som sa: “Vær ikke redd. Det er et liv etter døden.”

    'Jeg hadde mange slike opplevelser som ung. I min barndom kunne jeg gå i skoger og på stier på mørke kvelder for å besøke mine besteforeldre og min kusine. Det var ofte stjerneklart og måneskinn. Ofte tellet jeg alle stjernebildene og følte en ubeskrivelig storhet, til tross for at jeg var redd. Jeg pleide å be inni meg, og følte en beskyttende hånd over meg, mens jeg kikket opp på den blå, stjerneklare himmelen.

    Jeg er født og oppvokst på en gård, og gjennom hele barndommen arbeidet jeg med alt som måtte gjøres der. Såing, innhøsting, tråkke høylass, dra slipesteinen når ljåen skulle skjerpes, melke kuer, kinne smør, lage ost, bake brød og kaker, slakte dyr og lage korv og blodpølse. For ikke å glemme all bærplukking i hagen og skogen. Jeg var med på å hermetisere frukt og kjøtt, og saltet flesk.

    Jeg ble opplært til å ta hånd om alt, så vi hadde mat til alle årstidene. Det var som å bli opplært på en husmorskole. Jeg ble også opplært til å dele det vi hadde med andre, som trengte hjelp. Det var mange tunge stunder, men jeg hadde min egen lille plass på en stein bak låven, og der satt jeg ofte og tenkte for meg selv. Barnetroen min må heller ikke glemmes. De ti bud var viktige for meg, og da særlig det fjerde budet: “Du skal hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det land Herren din Gud gir deg.”

    På søndagsskolen skulle jeg gå, hver søndag, uansett om det regnet eller snødde. Det var ingen bil eller hest til å ta meg dit, så jeg gikk til fots alene, i over en time. Jeg kunne alle bibelhistoriene, og de gjorde inntrykk på meg. Jeg gjemte dem i mitt hjerte, og da misjonærene noen år senere fortalte om Frelsesplanen, slo min barnetro ut i full blomst.

    Den 29. september i 1960 ble min mann Aanen og jeg døpt inn i Skarspno gren som holdt til i Drammensveien 96G på Frogner i Oslo. Vi ble døpt av Herrens tjenere som hadde myndighet til å handle i hans navn. Dåp av vann og ild er nødvendig for frelse. Dåpen var en mulighet til å bli født på ny, og vi var fulle av entusiasme når det gjaldt å bringe evangeliets lys til familie og venner.

    I juli året etter mottok vi tempelets velsignelser i London tempel. Vi ble beseglet til hverandre for tid og all evighet. Et nytt kapittel åpnet seg, og nå kunne vi gjøre stedfortredende arbeid for våre forfedre. Vi tok fatt på jobben med å samle inn informasjonen om vår slekt.

    Samme sommer mottok vi våre patriarkalske velsignelser i et vakkert hus på tempeltomten. Den opplevelsen var som en bekreftelse. En hilsen fra det høye, med spesielle løfter, betinget på lydighet.

    Vi fikk mange oppgaver i menigheten, og opplevde nærmest at døgnet fikk 48 timer. Vi arbeidet som stridende i første frontlinje, men med en åndelig rustning.

    Vi hadde noen uforglemmelige år der vi arbeidet i GUF [Gjensidige utdannelses forening – Unge menn og Unge kvinner – red.anm]. Det var ungdomskonferanser, årlige Gull & grønt ball, vitnesbyrdsmøter på fjell og i parker og Seminar og Institutt. Hvilken utvikling vi hadde sammen!

    Men mitt største kall og arbeid på min jordiske reise har vært, og er, å være en trofast hustru og mor til våre syv barn, våre 19 barnebarn og snart 9 oldebarn.

    Da en av våre sønner ble kalt hjem til åndeverden i 1992, var jeg utrolig takknemlig for min kunnskap om at det er et liv etter døden, og at vi arbeider med mennesker på begge sider av sløret.

    Jeg er overbevist om at åndeverdenen er et vakkert sted, et sted for lærdom og videre utvikling mot fullkommenhet. Det samme følte jeg da min mann, Aanen, ble kalt hjem i 1995. En følelse av glede over at vår sønn kunne møte sin far igjen.

    Dermed startet et nytt kapittel. Alle barna var ute av redet, og tok godt hånd om seg selv og sine familier. Jeg var enke, og min tanke gikk til Jakobs brev i Bibelen og et skriftsted som alltid har gjort inntrykk på meg: “En ren og ubesmittet gudsdyrkelse for Gud Faderen er dette: Å se til de faderløse og enker i deres trengsel og holde seg uplettet av verden.”

    Frelsesplanen er fullkommen. Jeg stoler helt og fullt på det Frelseren sier. Jeg føler at Han fortsatt våker over meg.

    Dermed følte jeg at tiden var inne for meg å reise på misjon. Aanen og jeg hadde alltid ønsket å utføre misjonærarbeid sammen, og det gjør vi. Selv om vi ikke kan se hverandre, er vi i full tjeneste, opptatt som alltid med å tjene andre mennesker. Han kan arbeide uten å bli trett og se store resultater av sitt arbeide. Vår sønn arbeider nok med Jesus Kristus i tempelarbeidet, og jeg synes jeg ser for meg hans fredsommelige ansikt, der han noterer ned alle opptegnelser. Vår sønn var en fredsstifter mens han levde, og jeg er sikker på at han er det der han er nå.

    De siste 20 årene har jeg altså utført misjonærarbeid, og Den hellige ånd har vært og er min ledsager. Nå arbeider jeg med den siste innhøstningen, og forbereder en opptegnelse over mitt familietre. Jeg er kalt av Oslo Stav som slektshistorisk konsulent i Sandvika menighet.

    Jeg jobber altså som frivillig i noe som heter Historical Family Reconstitution, som er en egen avdeling innen FamilySearch som jobber med et stort felles slektstre, Community Tree.

    I dette arbeidet opplever jeg ofte at våre forfedre arbeider sammen med oss. Arbeidet består i å føre opptegnelser fra bygdebøker over familier som bodde på gårder i Norge fra 1600-tallet og frem til 1900-tallet. Alle disse opptegnelsene samles i en søkbar database, og det finnes omkring 600 bygdebøker tilgjengelig for alle på internett.

    Da Alice i eventyrland så et veiskilt med to veier som begge gikk fremover, men i forskjellige retninger, spurte hun katten hun møtte hvilken vei hun skulle velge. Katten svarte at det kom an på hvor hun ville ende opp.

    Jeg er så takknemlig for at jeg tidlig i mitt jordeliv visste hvilken vei jeg ville gå. Jeg fant den kosteligste av alle perler; evangeliets budskap om frelse for levende og døde. Evangeliet har virkelig kraft til frelse.

    Dette jordelivet er tiden hvor vi utvikler våre iboende guddommelige karakteregenskaper, som er som små frø i vår personlighet. Frelseren har vist oss et eksempel og et mønster å følge. Jesus Kristus er Gud Faderens Sønn. De lever, og vil at vi skal lykkes på vår jordiske vandring mellom de to evigheter. Vi blir helliggjort gjennom Jesus Kristus og rettferdiggjort gjennom Den hellige ånd. La oss derfor streve fremover med trofasthet i Kristus. (2. Nephi 31:19-21).

    Nå kan jeg sette ord på hvor jeg kom fra, hvorfor jeg er her, og hvor jeg går.