Hopp over hovednavigasjon

Tro som en diakon

Tro som en diakon

Budskap fra områdets ledere

DE-FEO-Massimo_200x250.jpg

Eldste Massimo De Feo, Italia

Områdesytti

Jeg blir fremdeles følelsesladet når jeg tenker på da jeg som 12-åring ble kalt inn på grenspresidentens kontor en søndag morgen, og han fortalte meg at Herren ønsket at jeg skulle bli ordinert til diakon. Jeg husker de dype følelsene jeg fikk ved tanken på å motta prestedømmet og bli en offisiell representant for Herren med myndighet til å handle i hans navn. Følelsen var så dyp at jeg følte at Herren virkelig talte til meg gjennom min grenspresident. Jeg opplevde at Herrens røst mildt sa til meg: “Dette er Herrens vilje. Det er han som snakker til deg.” Følelsen var så dyp at den forandret mitt hjerte for alltid.

I løpet av dette intervjuet forklarte presidenten at det viktigste for meg ville være å dele ut nadverden på søndager, eller på andre måter hjelpe Herren med denne svært hellige ordinansen. Jeg følte et stort ansvar, som Herren selv betrodde meg. Så da grenspresidenten la sine hender på mitt hode og ordinerte meg til diakon, følte jeg stor glede og myndighet til å gjøre det som var viktigst for Herren og for meg.

Jeg husker fremdeles at mens jeg gikk til kirken hver søndag morgen, ba jeg om å bli kalt på til å dele ut nadverden, og dermed få lov til å utføre det Herren selv hadde bedt meg om, som var å hjelpe ham med det som var viktigst for ham og for meg. Så hver gang jeg og andre ble bedt om dele ut nadverden, tenkte jeg: “Herren har besvart min bønn igjen denne søndagen.” Det betydde lite om det bare var to eller tre diakoner – alltid de samme – som ble kalt på hver søndag. Det spilte ingen rolle for meg i det hele tatt. For meg hadde det ingenting å gjøre med tall eller menneskers logikk. For meg hadde det alltid med Ånden å gjøre. Jeg visste at det var Herren som kalte meg, og for meg var det hver gang et svar på bønnen jeg oppsendte mens jeg gikk til kirken. Jeg var overbevist om at han trengte meg, uten å innse at det egentlig var jeg som trengte ham.

Ved å grunne på disse minnene, har jeg lært tre prinsipper om åndelig selvhjulpenhet.

Det første er at når vi deltar aktivt i nadverden – enten vi tar imot den eller deler den ut – og gjør det med oppriktighet og ærlig hensikt, kan vi føle en reell kraft i vårt liv som rører ved vårt hjerte og åpner vårt sinn og hjelper oss å vokse åndelig. Denne særegne kraften er knyttet til evangeliets ordinanser, slik Frelseren forkynte: “Derfor, i dets ordinanser blir guddommelighetens kraft tilkjennegitt.”(1)

Hver gang vi deltar i evangeliets ordinanser, som nadverden eller de vi mottar i templet, kan vi føle guddommelighetens kraft i vårt liv, en reell kraft som fornyer vår ånd, forandrer vårt hjerte, styrker vår tro og hjelper oss å bli åndelig selvhjulpne. President Uchtdorf har sagt: “Etterlevelse av de grunnleggende prinsippene i evangeliet vil gi alle siste-dagers-hellige kraft, styrke og åndelig selvtillit.”(2)

Evangeliets grunnleggende prinsipper er nært knyttet til ordinansene, og hver gang vi tar del i dem, mottar vi mer kraft, og vi blir mer åndelig selvhjulpne.

Det andre prinsippet jeg lærte, er at tjeneste for Herren, som den jeg utførte som ung diakon, styrker oss hver gang vi tar imot hans kall. Med andre ord, jo mer vi gir til Herren, desto mer styrke og kraft mottar vi fra ham, eller med andre ord, jo mer tjeneste vi utfører, desto mer åndelig selvhjulpne blir vi.

Til slutt lærte jeg at tro på Jesus Kristus virkelig er det første kraftens prinsipp. Han sa: “Hold dere nær til meg, og jeg vil holde meg nær til dere.” (3)

Troen til en ung diakon som ba mens han gikk til kirken om at han måtte få gjøre det viktigste Herren hadde bedt ham gjøre, har vokst enormt siden den gang. Jo nærmere jeg har kommet ham, desto nærmere har han kommet meg, og han hjelper meg å alltid være åndelig selvhjulpen. For dette vil jeg være takknemlig til Herren for evig.

  1. Lære og pakter 84:20.

  2. Dieter F. Uchtdorf, “Kristus-lignende egenskaper – vinden under våre vinger,” Liahona, november 2005”

  3. Lære og pakter 88:63