Svaret mitt

    Rebecca Davik portrait

    Da jeg var 14 elsket jeg å henge med misjonærene. Det var en tid da jeg ikke hadde så mange venner å henge med. Dermed ble misjonærene mine venner, og mine forbilder. De var de kuleste jeg kjente. Ut ifra deres eksempel vokste mitt ønske om å reise på misjon. Jeg ville bli akkurat som dem! Jeg hadde så lyst å reise at jeg ble bekymret for at Gud ikke ville dette for meg. Så jeg ba. Jeg prøvde så godt jeg kunne, og jeg fikk et svar i L&P 4:3. 

    'Derfor hvis dere har et ønske om å tjene Gud, da er dere kalt til arbeidet.'

    Det var et helt ok svar, det tilfredsstilte meg. Jeg bekymret meg ikke lenger. Jeg hadde et vitnesbyrd om at skriftene var sanne. Så fordi jeg hadde et sterkt ønske trodde jeg virkelig at jeg var kalt. Men jeg følte liksom at svaret ikke var spesielt. Det var ikke noe englekor. Jeg så ikke noe lys. Jeg mottok ikke en overveldende følelse. Jeg følte bare at det var helt ok.

    Nå er jeg blitt 19 og med årene blir man jo litt klokere. Det at jeg ønsker å bli slik som misjonærene, er ikke lenger hovedgrunnen min for å ville tjene en misjon. I dag ønsker jeg å reise fordi jeg vil bidra til å gjenforene far og sønn. Eller far og datter. Min himmelske fader har latt meg føle en del av sorgen av å se at noen av hans elskede barn er på ville veier. Jeg ønsker å tjene og hjelpe, fordi jeg også føler kjærlighet for dem.

    Jeg har aldri tvilt på at jeg ville reise. Det har alltid vært målet mitt. Men i min misjonsforberedelse tenkte jeg at det nok ville være bra å spørre min himmelske fader en gang til, om det var riktig, bare for å være sikker. Jeg spurte så godt jeg kunne. Alt jeg fikk til svar var L&P 4:3. Jo jeg følte jeg hadde et ønske, og da var jeg vel kalt? Men hvor var englesvaret mitt? Hvor var den overveldede ånden som visker inn i øret mitt, «JA Rebecca  - dette er akkurat det du skal!» Svaret var liksom bare helt ok. Jeg følte ikke dårlig. Jeg følte meg tilfreds, men burde ikke svaret være noe mer?

    I  mai fikk jeg det offisielle kallet mitt, og ble kalt til Salt Lake City, Temple Square misson. Det tar lang tid å få visum til USA. Jeg har egentlig ikke tenkt noe særlig på visumet mitt på flere måneder. Men en dag   bare et par uker før jeg skulle reise - tenkte jeg på at jeg ikke hadde fått visumet mitt enda. Jeg følte plutselig at jeg ikke kom til å få det i tide, og Den hellige ånd fortalte meg at jeg kom til å tjene i Norge. Dagen etter fikk jeg en mail som fortalte meg akkurat det samme som ånden alt hadde bekreftet til meg. Jeg hadde alltid vært imot å måtte starte i hjemlandet mitt.  Jeg ønsket meg et eventyr, ikke samme gamle Norge. Men fordi ånden gav meg ett forvarsel og en bekreftelse var jeg helt ok med det. Jeg følte at det var jeg som gav 18 måneder av mitt liv til Gud, og da er det opp til Ham å  bestemme hva han gjør med dem.

    Rebecca holder opp misjonskallet sitt

    En uke senere fikk jeg en ny mail med nye detaljer om situasjonen min. Jeg fikk to valgmuligheter. Jeg kunne tjene seks uker i Norge, eller jeg kunne bytte MTC (Missionary Training Center) og reise til den  i England. Umiddelbart ville jeg svare England. Jeg kunne unnslippe gamle Norge og få eventyret mitt i England! Men noen få sekunder før jeg skulle trykke 'send' på svar-mailen, følte jeg at jeg måtte  stoppe opp og tenke litt.

    Jeg har alltid følt at det tar lang tid å få svar på bønn.  Guds timing virker alltid så langt vekke. Så når jeg har det travelt har jeg nesten ikke lyst å spørre. Jeg vet jo at det ikke er bra. Men jeg satte meg likevel ned for å be. Jeg ønsket jo å vite Guds vilje for meg.

    Deretter spurte jeg mamma, og hun sa at at jeg kunne gjøre mer godt i Norge, her hvor jeg kjenner kulturen og språket. Mine evner og muligheter på så kort tid ville blitt begrenset om jeg valgte å reise til England. Jeg syntes at det var et veldig godt poeng.

    Og så vitnet ånden til meg og sa: «Fortalte jeg deg ikke forrige uke at du skulle tjene i Norge?». Da visste jeg hva jeg skulle. På under en time svarte Gud min bønn. Jeg har et vitnesbyrd om at han svarer. Jeg trenger ikke å bekymre meg. Han endret mitt hjerte. Dette var et stort svar for meg. I mange år hadde jeg vært sterkt imot akkurat dette. Og kun med den ene setningen ble mitt ønske i samsvar med Guds.

    Så hvorfor fikk jeg et så kraftig svar på bønnen om å starte i Norge, men ikke et like kraftig og stort svar da jeg ba om jeg i det hele tatt skulle tjene en misjon?

    I Bible Dictionary står det skrevet en fin definisjon på bønn. Det står at 'bønn er når Himmelske Faders vilje og hans sønns eller datters vilje blir ett'.

    Jeg tror jeg fikk et mindre voldsomt svar fordi Gud visste at han kunne stole på at jeg kom til å tjene, uansett. Han visste at det var ingen ting som kunne hindre meg i å reise på misjon. I tillegg var min vilje allerede i samsvar med hans. Det var dette han ville for meg, og da trengte han kun å gi meg en lett bekreftelse.

    Svaret mitt om å starte i hjemlandet mitt derimot var så tydelig og kraftig nettopp fordi min vilje ikke var i tråd med Guds vilje. Hele hjertet mitt var innstilt på å ikke starte i Norge, og da var det nødvendig å forandre hjertet mitt. Først da jeg ba til ham om veiledning kunne hans vilje og min vilje forenes. 

    Vi får forskjellige svar på bønner. Det gjør ikke et svar mindre sant og riktig. Jeg forstår mer av bønns betydning nå på grunn av de erfaringene jeg har hatt. Jeg har et sterkt vitnesbyrd om at dersom vi er villige til å ydmyke våre hjerter, så vil Gud velsigne oss. Han vil gjøre oss mer lykkelige. Mer brukandes. Og mer tilfreds. Vårt forhold til Gud handler om å bli ett med ham. Det kan vi klare, hvis vi søker ham i bønn.

    Picture of Rebecca holding Book of Mormon