Hopp over hovednavigasjon

“Nå er livet mitt fullt”

“Nå er livet mitt fullt”

Denne artikkelen sto i Ensign for juli 1974

Denne artikkelen sto i Ensign for juli 1974

Noe manglet i livet mitt. Selv om jeg var velsignet med gode foreldre, en god ektemann, en flott datter, så søkte jeg alltid etter noe som kunne gjøre livet mer meningsfylt. Jeg prøvde å berike livet ved å spille fiolin, male, skrive dikt, men ingenting fylte tomrommet. Noen ganger lurte jeg på om alle følte det slik eller om jeg var den eneste.

 Jeg studerte personlighetsutvikling samtidig med Bibelen i to år og følte at det måtte finnes en høyere makt å be til. En dag ba jeg ganske enkelt 'Dersom det finnes en Gud, så vis meg hva som er rett.” Ikke lenge etter fikk jeg en vidunderlig bekreftelse på at Gud lever. Jeg hadde aldri kjent slik glede! Likevel, nesten på samme tid, fikk  jeg et sterkt ønske om å få vite hvordan Gud så ut og hvilken betydning våre gjerninger hadde for vår frelse. Jeg kunne ikke godta troen på at Gud bare var en allestedsnærværende ånd. Jeg fortsatte å studere og be.

Så en dag banket to unge menn på døren. De spurte om jeg ville  besvare fem spørsmål om sannhet. Jeg var nysgjerrig, så jeg inviterte dem inn og besvarte deres spørsmål. Da de reiste seg, ble jeg redd for at de skulle gå, så jeg spurte dem plutselig uten å vite hvorfor:'Er dere mormoner?'

Jeg hadde ikke tidligere vært i kontakt med mormoner, men anså det som en amerikansk sekt. De svarte bekreftende og i samme øyeblikk kom en tanke i mitt sinn:'De har en bok jeg må ha! Jeg har 100 kroner - det burde holde.” Til min forundring kostet et eksemplar bare kr 3,50.

Jeg leste den natt og dag, og det jeg hadde lest i Bibelen ble nå lettere å forstå. Jeg visste at dette var det jeg hadde søkt etter hele livet.

Senere underviste misjonærene meg de seks leksjonene, men jeg var sterkt uenig i behovet for dåp og ideen om en levende profet på jorden idag. Likevel var de så sikre. Jeg tenkte: “Hvis de kan bli så sikre ved å spørre Gud, så kan jeg bli like sikker.'Mine bønner ble besvart. Endelig visste jeg at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige var Guds sanne kirke på jorden. Merkelig nok nølte jeg fremdeles med å besøke kirkens møter.

Jeg ba oppriktig til min Himmelske Fader for å finne ut hva som holdt meg tilbake. Jeg studerte da Skriftene for å finne svar. En morgen våknet jeg tidlig, og den vakreste stemme jeg noensinne har hørt sa, “Det lille som står i veien er deg selv, som gjør motstand.”

Ingenting i verden kunne ha holdt meg fra å gå i kirken følgende søndag, og da jeg satt der gikk det opp for, “Det er her jeg hører hjemme.” Snart etter dette ble jeg døpt.'

Nå er livet mitt fullt. Og jeg vet at jo mer fullstendig jeg etterlever evangeliet, jo før vil min familie motta det.