Min vei hjem

    Fjord

    I januar 2015 var statusen på mitt liv slik at nå begynte jeg å få kontroll.

    Som 21-åring flyttet jeg til Oslo hvor jeg møtte og giftet meg med en muslimsk mann. Dette ekteskapet holdt i to år. Mens vi var gift ønsket han at jeg skulle konvertere til islam, noe jeg ikke hadde problemer med. Men da jeg skulle ta det endelige skrittet oppdaget jeg Gud. Jeg kjente på en tapsfølelse som medførte at jeg ikke maktet å gjennomføre konverteringen. Nedkjørt mentalt etter et samliv preget av psykisk terror, flyttet jeg tilbake til Harstad og etter et års tid møtte jeg min andre ektemann.

    Dette ekteskapet varte i 10 år og ga meg en sønn og en datter. Vi hadde bygd nytt hus og livet så godt ut. Men så gikk min mann fra meg og vi måtte selge huset.

    Av utdannelse hadde jeg bare videregående skole og jeg jobbet som ufaglært kokk, samt assistent i eldreomsorgen. Jeg hadde derfor ikke økonomi til å sitte med huset etter skilsmissen.

    Barna og jeg flyttet inn i en eldre enebolig, men økonomien var vanskelig, så jeg fant ut at noe måtte gjøres. Jeg valgte å ta hjelpepleien som privatist, og senere sykepleierutdanning på deltid mens jeg jobbet 100 prosent natt i omsorgstjenesten.

    Å bo selvvalgt alene var godt. Jeg kunne ta egne valg og jeg savnet ingen mann i livet. Jeg var begynt på en mastergrad i ledelse ved universitetet, hadde en lederstilling, drev med politikk, musikk og mye frivillig arbeid. Jeg hadde kontrollen.

    Men en januardag i 2015 poppet en mann opp på min facebook-side. Han var amerikaner med indiansk opphav og het Jesse. Ofte poppet slike forespørsler opp og jeg var rask å slette dem. Men jeg slettet ikke ham. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg valgte å svare på forespørselen med et hei og dermed var kommunikasjonen i gang. Det var en korrekt mann som jeg delte dagens hendelser med. Han fortalte at han var soldat og utplassert i et krigsområde. Han var enkemann og hadde en sønn. Månedene gikk og hjertet mitt som hadde vært godt pansret begynte å slå sprekker. Sakte, men sikkert begynte jeg å få følelser for ham. Vi begynte å snakke om at jeg skulle komme på besøk til ham og sønnen når han kom tilbake fra oppdrag i september.

    Jeg søkte om visum og bestilte billetter til Reno i Nevada. Da jeg fortalte ham det, merket jeg at han begynte å endre seg. Jeg kunne ikke sette fingeren på det, men noe var det. Jeg har en god venninne fra Brasil som er sterk i troen. Jeg valgte å fortelle henne om mine planer og tanker. Hun inviterte meg med på en gudstjeneste med sin pastor i Brasil via Skype. Denne pastoren fortalte meg at hvis jeg leste i Johannes om “Kvinnen ved brønnen” hver dag i en måned ville Herren gi meg svar. Det gjorde jeg, og på slutten av måneden var jeg sikker på at jeg skulle bryte kontakten med amerikaneren og ikke reise til Reno.

    Jeg informerte ham om avgjørelsen, og blokkerte ham på alle medier hvor vi hadde hatt kontakt. Men ferien var booket og jeg hadde fri, så jeg bestemte meg for å heller reise til Hellas. Jeg satte meg ved datamaskinen for å booke om billettene. Akkurat idet jeg skulle trykke “enter” og bekrefte reisen til Hellas hørte jeg en stemme bak meg som sa “du skal reise til Reno”. Jeg snudde meg, men så ingen. Jeg visste jeg var alene i huset og skjønte lite der og da. Jeg klarte ikke å bytte billetter. Jeg tenkte med meg selv at nå begynte jeg å bli smågal. Jeg kunne da ikke reise til Reno helt alene? Jeg kjente ingen der. Likevel var det nettopp det jeg gjorde. Jeg reiste til Reno fordi jeg følte at Gud hadde snakket til meg. Jeg følte at det var noe jeg skulle gjøre der, men jeg visste ikke hva.

    Vel innlosjert på et hotell litt utenfor sentrum satt jeg på sengen og snakket høyt til Gud. Nå er jeg her, hva er det du vil jeg skal gjøre? Jeg fikk ikke noe svar fra ham. Neste dag dro jeg inn til sentrum og begynte å gå i gatene. Jeg gikk inn på strippeklubber, barer og casinoer for å se om han kunne gi meg et tegn. Det gav han meg ikke. Vel tilbake på hotellet fant jeg ut at kanskje jeg måtte vandre i et annet område neste dag. Jeg kjente sterkt på at det var noe han ville jeg skulle finne.

    Neste dag gikk jeg i nærområdet rundt hotellet. Plutselig fikk jeg øye på et stort kors som stod utenfor en stor bygning. Jeg så av skiltene at dette var en metodistkirke. Jeg hadde endelig funnet ut hvor jeg skulle, jeg måtte inn der. Hele området var inngjerdet og jeg gikk rundt bygningen to ganger, men klarte ikke å finne porten slik at jeg kunne komme inn. Jeg så mennesker som var der inne, men ingen var så nær at jeg kunne rope til dem. Oppgitt gikk jeg et stykke videre og kom til en meksikansk restaurant hvor jeg spiste lunsj. Etter dette bestemte jeg meg for å returnere tilbake til hotellet. Bare noen meter fra denne restauranten gikk jeg forbi et stort butikkvindu. Øynene mine falt på et maleri av Jesus og kvinnen ved brønnen som hang på veggen. Dette måtte være tegnet jeg lette etter.

    Jesus og kvinnen ved brønnen

    Jeg gikk inn i butikken og stod foran det store maleriet. Damen som jobbet der kom etter en stund bort til meg og spurte om hun kunne hjelpe meg. Jeg snudde meg mot henne og sa at det visste jeg ikke om hun kunne. Jeg fortalte at jeg kom fra Norge og jeg lurte på hva slags butikk dette var? Hun fortalte at det var en mormon-bokhandel.

    På samme tid satte Tamera Jesse og hennes mann Rhett seg i bilen for å kjøre fra Carson City til Reno. Han hadde lenge vært arbeidsledig men skulle nå ta fly til et jobbintervju i Texas. Tamera hadde nylig gjennomgått en ryggoperasjon og hadde store smerter. Etter at Tamera hadde sluppet sin mann av på flyplassen, skulle hun returnere hjem til Carson City, men fikk en sterk følelse av at hun skulle innom akkurat den bokhandelen.

    Da Tamera gikk inn i bokhandelen forsvant ryggsmertene. Hun så meg og fortalte senere at hun følte seg tilskyndet til å gå bort til meg og presentere seg.

    Jeg så en pen mørkhåret dame komme mot meg. Hun strakte frem hånden og sa: “Jeg heter søster Jesse.”

    Jeg begynte å gråte. Tamera gråt, Joelyn som jobbet i butikken gråt, kundene som var i butikken gråt selv om de stod langt unna oss og ikke hørte hva som ble sagt. Tamera forklarte senere at hun er en beskjeden person som ikke bare går bort til fremmede. Hun presenterer seg heller ikke som søster hvis hun ikke vet at vedkommende som hun hilser på er medlem av Kirken. Og når hun presenterer seg sier hun søster Tamera og ikke søster Jesse. Jeg måtte fortelle dem om min vei til Reno. Joelyn ringte misjonærene og avtalte at misjonærene skulle besøke meg neste dag på hotellet.

    Søster Jesse ville så gjerne vise meg tempelet. Jeg hadde bare vært sammen med henne noen minutter, men likevel følte jeg at jeg kjente henne. Vi kjørte opp til det vakre tempelet som lå på toppen av en ås. Dette var en mandag og Tamera fortalte at da var tempelet stengt. Men vi kunne gå litt i området. Vi gikk bort til bygningen og Tamera kjente på døren som var stengt. Plutselig åpnet døren seg og en eldre mann så ut. Han var en av lederne i tempelet. Tamera begynte å fortelle den merkelige historien om kvinnen fra Norge som hun hadde møtt i bokhandelen. Mannen begynte å snakke dansk til meg, han het Erik Beyer og kom fra Danmark. Han ba oss komme innenfor og vi satte oss ned i gangen. Jeg begynte å fortelle min merkelige historie. Beyer sa at for noen dager siden hadde de mottatt noe som han ville vi skulle se. Vi fulgte etter ham, og i en av korridorene åpenbarte et kjempestort maleri seg av Jesus og kvinnen ved brønnen. Jeg bare gråt og gråt, jeg var helt utslitt. Jeg kjente da at jeg hadde funnet ut hva Herren hadde villet at jeg skulle finne.

    Dette maleriet følger meg. I tiden jeg var i Reno var jeg sammen med søstrene mine Joelyn og Jesse og fikk oppleve både Reno og Carson City. Jeg begynte å få undervisning av misjonærene og mottok mange filmer, bøker og CDer. Jeg fikk enda en gang besøke tempelet og se de hvitkledde og oppleve roen der inne. Jeg fikk også delta på en gudstjeneste i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Programmet denne søndagen var trykket før jeg ankom Reno, likevel var forsiden preget av bildet med Jesus og kvinnen ved brønnen, og bildet av de to misjonærene som besøkte meg flere ganger. På Søndagsskolen for voksne var heftet som gruppen brukte denne søndagen også preget av bildet Jesus og kvinnen ved brønnen.

    Jeg måtte sende melding til min venn Stein Hansen hjemme i nord som var medlem av Kirken. “Noe merkelig har skjedd. Vær klar! Nå kommer jeg hjem.”

    Etter hjemkomsten til Norge kom jeg inn i en virvelvind. Jeg kunne ikke fort nok bli døpt og bli et medlem. Men noe gikk nok tapt på veien, fordi jeg opplevde at jeg begynte å tvile på evangeliet. Mine nærmeste venner forsøkte å få meg til å bruke mere tid. I løpet av en periode på 2-3 år var det mye frem og tilbake, jeg følte et intenst ønske om å være en del av Kirken samtidig som jeg ikke ønsket å være der. Mormons bok lå hele tiden på nattbordet mitt og selv om jeg var inne i en “tvilende” periode leste jeg i den.

    På begynnelsen av 2019 falt endelig alt på plass og jeg kjente at jeg var klar til å bli døpt. Lørdag 18. mai skulle dåpen skje nedenfor min fars naust, ute i selve Tjeldsundet.

    Tidligere på dagen hadde vi undersøkt temperaturen i havet, og den var som forventet iskald som er normalt for en maidag i nord. Likevel angret jeg ikke på mitt valg om å bli døpt i havet i stedet for i et basseng.

    Omkranset av familie, venner og medlemmer av Kirken gikk min venn Stein Hansen og jeg ut i havet. Det vannet som tidligere hadde vært så kaldt, omsluttet nå oss begge med varme. Å stige opp av vannet etter dåpen, ren og gjenfødt til et nytt liv, var ubeskrivelig. Jeg var endelig kommet hjem.

    Jorunn på sin dåpsdag