Hopp over hovednavigasjon

- Mamma var fryktløs

Margit Røstvik (1912-1994) – en norsk pioner

Margit Røstvik – en norsk pioner.

'Tenk om mamma ikke hadde tatt imot evangeliet?'

Ellen Karin Røstvik Edvardsen blar forsiktig i den røde permen der hun sirlig har samlet historier og dokumenter fra foreldrenes liv. Moren hennes Margit, var den aller første som ble døpt inn i Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige i Hammerfest, like etter andre verdenskrig.

'Jeg kan huske da misjonærene kom første gangen. Det var i 1949, og de var de aller første mormon-misjonærene som kom til Hammerfest, verdens nordligste by. De banket på hos naboen som slapp dem inn, mens min mor var der på besøk, forteller Ellen, som var 9 år den gangen.'

Nyttårsbarnet Margit Røstvik, født Johansen, vokser opp på foreldrenes gårdsbruk på Gunnarnes på Rolvsøy. Hun er nest-eldst i en barneflokk på åtte. Foreldrene er Læstadianere. Ikke av den strengeste sorten, men likevel. Faren har en fiskeskøyte, og lille Margit er ofte med på fiske. Hun er i det hele tatt ei tøff lita jente, som elsker å stå på ski med broren sin og nabogutten, og forserer det bratte Kalvefjellet uten problemer.Hun lærer tidlig både husarbeid og jordbruk, og i tillegg er hun skoleflink.

 

Som tenåring mister hun den ene lillebroren, og familien opplever en tung og sorgfull tid. Hun husker godt den lille kisten som ble laget hjemme i stuen. Denne opplevelsen preger henne hele livet.

Etter folkeskole og konfirmasjon får hun jobb på en lokalbåt, og senere flytter hun til Hammerfest og jobber som hushjelp og serveringsdame på en kafé.  Der treffer hun Jens Røstvik som er sønn av en ishavsskipper, opprinnelig fra Trøndelag. 

De gifter seg når hun er 26 år gammel, og paret bosetter seg etter hvert i en leilighet på Haugen litt utenfor byen.

Margit, som kommer fra en liten øy, blir aldri helt akseptert av sine svigerforeldre. Hun er ikke fin nok for sønnen, i deres øyne. På denne tiden er det stor forskjell på by og land, og ishavskippere hadde i tillegg høy status.

Men Margit er arbeidsom og flink. Hun strikker klær, ikke bare for hele familien, men også til byens befolkning. Hun baker lefser og selger til kafeen. Hun jobber på fiskefabrikken Findus, og det blir fortalt at hun er en av de snareste til å pille reker.

Andre verdenskrig bryter ut i april 1940, mens Jens er til sjøs. Han er på en båt i Hamburg da han får høre nyhetene. Han klarer å komme seg til Stavanger, hvorfra han og kameraten går til Trondheim til fots, en tur som tar dem flere uker.

På grunn av krigen er all passasjertrafikk stoppet, men Jens vil hjem til Hammerfest. Margit venter barn, og den 22. juni føder hun en liten pike – Ellen Karin. Jens rekker ikke hjem til fødselen. Men i juli treffer han sin niese Anne-Marie og to andre venner fra Hammerfest, som alle prøver å komme seg nordover, på kaia. De fire får være med en gammel lokalbåt som skal til Tromsø. Båten har ikke lov til å ta med passasjerer, så skipperen og de fire blir enige om at hvis de blir stoppet så skal de late som de er mannskap. Det går bra. Fra Tromsø får de være med en bankskøyte fra Nordvågen. Båten henter kull som skal til Honningsvåg. Skipperen og mannskapet har kjøpt med seg Mack-øl, og blir fulle og sovner, så de tre kameratene må overta som maskinist og skipper, mens Anne-Marie sitter på en kulldynge det meste av turen.

Ingen venter dem hjem, så overraskelsen og gleden er stor når de omsider ankommer Hammerfest.

32 år gammel får Jens tuberkulose, og må være på sykehus i lange perioder. Samme dag som han kommer hjem etter et 8 måneder langt sykehusopphold, får vesle Ellen-Karin på to år polio. Det som skulle være en gledens dag, blir en trist begivenhet.

Krigen raser videre. Høsten 1944 blir det på kort varsel besluttet å evakuere sivilbefolkningen i Finnmark og Nord – Troms. Hele 40.000 mennesker blir tvangsflyttet.

Margit fortalte med sine egne ord om evakueringen, og hvordan hun opplevde at livet hennes ble bevart, i en tale på en konferanse i 1985.

«Vi hadde tre barn. Bjørg på 7 år, Ellen-Karin på 4 og Else-Marie som bare var 2 og en halv måned gammel.

Jeg var på besøk hos en venninne som bodde rett ovenfor dampskipskaia. Flyalarmen gikk og et drønn av bomber ble sendt ned over byen. Venninnen min og jeg tok med oss barna og gjemte oss under en trapp i huset.

Vi hørte bare suset av bomber og tenkte at dette nok var vår siste stund. Vi ba til Gud at han måtte hjelpe oss og bevare oss. Vi satt lenge musestille og lyttet. Da det ble stille og vi kunne komme frem, tok jeg barna med meg og gikk hjem. Det som forbauset oss da vi kom ut på gaten, var at alle husene omkring oss var skadet av bombene. Dørene var smadret og vinduene knust og det lå glass over det hele, men huset vi hadde vært i var like helt.

Dagen etterpå evakuerte mine barn og jeg og to andre mødre med sine barn til mine foreldres hjem på Rolvsøy. Turen over fra Hammerfest til Rolvsøy ble litt av en prøvelse. Fiskebåten som vi reiste med var tidligere truffet av en bombe så hele hekken var borte.

Været var bra da vi reiste fra byen, men da vi kom et stykke ut på Ravsbotn stoppet motoren og det blåste opp til storm. Det var to mann som eide båten, og de jobbet på spreng med motoren for å få den i gang, men det lot seg ikke gjøre, for det var deler som manglet. Sjøen hadde nå drevet oss nesten mot land, og vi fikk beskjed om at vi kom til å forlise og bli knust mot fjellet. Havet raste og båten fyltes med vann. Plutselig sier min eldste datter som var syv år, «Mamma, vi må be til Gud».

Vi knelte alle ned i vannet som rakk oss opp til knærne og ba. Mens vi lå der og ba til Gud, hører vi motoren begynner å gi lyd fra seg, og den går. Skipperen kom gledesstrålende og sa: «Jeg vet ikke hva som har skjedd, men motoren går». Jeg svarte og sa «Det er bønnen til Gud som hjelper oss». Vi kom akkurat ut på vågen, og da stoppet motoren igjen, men vi var jo reddet. Vi signaliserte til folk på land, og de kom og fraktet oss videre.

Vi var ikke mange dager på Rolvsøya før vi fikk ordre om at hele Finnmark skulle evakueres, og da var det bare å forberede seg til å reise igjen.

Min far hadde slaktet noen sauer som han hadde hengt til tørk, og jeg fikk et lammeslakt med meg. Alle hjemme begynte å gjøre seg klar til å dra. Det var ei hard tid. Tyskerne kom og skjøt kyrne og ellers alle dyr, og ordren var at vi bare fikk ta med 20 kilo per person.

Min familie reiste med fiskebåtene til Reine i Lofoten, men før vi dro, gravde vi en del av jordbruksredskapene i jorda, og senket en av fiskebåtene på havna ned i sjøen. I tilfelle noen av oss overlevde og kom tilbake, så hadde vi i hvert fall en båt å hjelpe oss med.

Det var sorg i mitt hjerte da jeg fikk høre at min mann Jens ikke fikk reise med oss sydover. Han og broren jobbet for kommunen og hadde ansvaret for levering av proviant til alle båtene. Tyskerne hadde bruk for dem, og truet dem med at dersom den ene dro, ville den andre bli skutt.

Det var fryktelig tungt å forlate min mann, og barna gråt fordi pappa ikke fikk være med.

Jeg kledde på barna en masse tøy. Jeg hadde strikkemaskin og hadde strikket masse varme klær til barna. De rullet nesten avgårde, men jeg tenkte at dersom bagasjen ble tatt fra oss, så hadde vi i hvert fall klær. Vi reiste med båt til Svolvær og videre til Kabelvåg til tante Serina Svarholt.

Da vi kom frem måtte alle passasjerer undersøkes og avluses, og de som trengte klær fikk det. På grunn av alle klærne jeg hadde hatt på barna, oppholdt vi oss for det meste på dekk under reisen og unngikk lus. En del klær ble tatt fra oss, fordi vi hadde så mye på oss.

I desember hadde jeg fortsatt ikke hørt noe fra Jens. Jeg undersøkte hos tyskerne og fikk beskjed om at han var død. Jeg var knust av fortvilelse, men likevel optimist. På nyåret i 1945 fikk vi høre at hele Hammerfest var brent og rasert.

Margit Røstvik (1912-1994) – en norsk pioner.

Men i februar dukket plutselig Jens opp igjen, til vår store glede, og vi reiste til hans familie i Røstvika i Sør-Trøndelag. Jeg trivdes der og ville gjerne bli værende, men Jens ville tilbake til Hammerfest og bidra til gjenoppbyggingen av byen.

'Da freden kom i 1945 reiste vi til Harstad, og bodde der til han hadde fått bygget hus til oss i Fuglenesdalen i Hammerfest.»

'Mamma og pappa kjøpte et hus litt opp i dalen utenfor byen, og der var det jo bare stein. Men mor var så flink med blomster. Hun trillet trillebårlass på trillebårlass med jord, og lagde den flotteste hagen i byen. Hun hadde grønne fingre altså' forteller Ellen-Karin.

Margits hage ble med tiden den fineste hagen i Hammerfest. Hvor enn hun var på sine reiser, kom hun alltid hjem med blomster eller avleggere og både trær og blomster grodde rundt henne.  Hagen var et sjeldent syn så langt nord.

Datter nummer fire blir født på selveste 17. mai i 1947.

Det er to år etter det igjen, i 1949, at de første misjonærene dukker opp i Hammerfest. De banker på døren til Margits nabo, fru Eriksen, mens Margit er på besøk. Jens er innlagt på sykehuset i Mo i Rana og får behandling for tuberkulosen, men Margit inviterer misjonærene hjem til seg. Misjonærene forteller om Joseph Smith og Mormons Bok og Margit er veldig interessert.

Datteren, Ellen-Karin kan huske at moren leste ut Mormons Bok på bare noen få dager.

'Hun leste dag og natt, og der fant hun noe som hun hadde lett etter hele sitt liv. Hun hadde søkt i forskjellige kirkesamfunn rundt omkring, men hadde ikke funnet det hun tenkte måtte være riktig. Da hun fikk det heftet om Joseph Smith og Mormons Bok så visste hun det var sant' sier Ellen-Karin.

Misjonærene kommer trofast og underviser Margit, men en natt har hun en fæl opplevelse.

Hun føler at den onde vil hindre henne, men hun klarer å be, og det onde blir borte. For henne blir det en bekreftelse på at det hun har funnet er sant.

Neste gang misjonærene kommer, forteller hun at hun vil døpe seg, men det er vinter og snø og veldig kaldt, og noe basseng finnes det heller ikke. Hun foreslår at de kan slå hull i isen så hun kan døpes, men misjonærene sier hun må vente til det blir varmere vær og isen er borte. Men innen våren kommer, er misjonærene reist fra Hammerfest.

To nye misjonærer kommer senere på året, og den 21. september 1950 blir Margit omsider døpt i et vann i nærheten av huset der familien bodde, av eldste Garth H. Wright.

'Det var en vekkelse i Hammerfest på den tiden, rett etter krigen.  Mange trodde at misjonærene var spioner. De måtte rett som det var til politiet og vise hva de hadde med seg på innerlommen. Misjonærene hadde problemer med å finne en plass å bo, og mamma og pappa lot dem komme og bo hos oss', forteller Ellen-Karin.

I 1951 ankommer barn nummer fem; omsider en liten gutt. Og i 1954 kommer sistemann, ei nydelig lita tulle. Margit og Jens har nå seks barn. Fem jenter og en gutt.

Jens blir døpt fem år etter sin kone, i 1955, sammen med de fire eldste barna. 'Vi var jo med på alt. Alle møtene ble jo holdt hos oss, og det kom flere familier til etter hvert, så vi ble ganske mange der oppe.  Min mor var så ivrig at hun slo opp plakater hvis noen kirkeledere skulle komme, og det var ikke alltid så moro å vokse opp i et sånt lite miljø, for alle visste jo hvem vi var', minnes Ellen-Karin.

Når de skulle ha dåp, måtte de gjøre det etter midnatt, for å unngå at andre så det. 'Men noen fikk det nok med seg likevel, selv om vi prøvde å gjøre det på natta.'

Hammerfest gren vokste. 'Vi var ganske mange og til slutt så måtte vi leie et lokale. Misjonærene ble tatt vekk, og så kom de tilbake. Det kom en del familier til. Både min fars søster og min mors søster, og noen andre familier med barn.'

Margit var kirken i Hammerfest. Hun drev kirken nærmest egenhendig der oppe. Det var hun som hadde kontakten med misjonskontoret i Oslo, og som ordnet med alt det praktiske.  Hun forlot aldri huset uten å ha med seg traktater, og hun klarte alltid å dele ut noe når hun var i byen.

'Hun hadde ikke noen frykt på noen måte.  Vitnesbyrdet hennes var sterkt og brennende. Evangeliet var livet hennes. Jeg har aldri sett noen som var så sterk og som ikke brydde seg om det andre sa', sier Ellen-Karin.'Jeg tror hun på mange måter var utvalgt.'

Margit og mannen Jens forble sterke, aktive medlemmer av kirken livet ut. Jens hadde mye helseplager, og måtte fjerne den ene lungen og en bit av den andre i 1959. Likevel levde han til 1976, da han gikk bort, 67 år gammel.

Margit levde videre i 18 år til. På den tiden opplevde hun å bli beseglet til sin elskede Jens i London Tempel i 1978, og hun mottok sin patriarkalske velsignelse i 1980, av patriark Einar Johannes Brandvik.

Margit sovnet stille inn den 13. april 1994, 82 år gammel, og etterlot seg en arv av trofast tjeneste og kjærlighet til Herren og hans kirke.