Her sliter jeg, og så sender du mormonere?

    inger Jonassen møter president Hill
    Inger Jonassen
    Inger Jonassen

    Jeg skal fortelle om hvordan jeg fant frem til evangeliet, eller som jeg velger å kalle det: hvordan jeg fant veien hjem.

    Jeg har alltid hatt en slags tro, og alltid lett etter den “riktige troen for meg”. Det har ført til at jeg har vært og snust på en del kirkesamfunn og alternative samfunn. I mange av disse har jeg funnet deler av sannheten, men frustrasjonen ble stor når jeg bare fant deler av den. Jeg lette, men visste ikke helt hva jeg lette etter.

    Etter en trøblete og vanskelig oppvekst og to brutte ekteskap, fant jeg ny tro på kjærligheten som tok meg til et nytt land. Denne kjærligheten som tok meg til Sverige tok slutt, men jeg ble værende i Gøteborg fordi jeg hadde fått fast jobb. Plutselig en dag hadde jeg 17 tapte anrop fra Norge på telefonen. Den sto alltid på lydløs mens jeg var på jobb. Et nært familiemedlem hadde valgt å reise fra oss. Jeg sa opp den faste jobben jeg hadde og tok med meg alle pappeskene mine og reiste hjem til Norge igjen. Her jobbet jeg i et vikariat i en barnehage da ryggen min kollapset og jeg ble langtidssykemeldt. Jeg ble nødt til å operere ryggen til slutt, og i tiden som fulgte var jeg arbeidsledig og studerte på et masterprogram. Jeg følte at ting ikke helt gikk min vei, og jeg gravde meg ned i mørke tanker. Jeg fornektet min egen verdi, så ikke håp, følte ikke kjærlighet til eller fra noen, og mitt hjerte ble hardt. Det var som jeg spilte kort med meg selv og gav meg selv den dårligste hånden hele tiden.

    Alt dette kulminerte en dag i september 2016. Jeg hadde fått nok et avslag på en jobb jeg virkelig hadde lyst på. Jeg bestemte meg for at nå var det nok. Jeg ville ikke mer! Jeg hadde tenkt tanker som dette før, men denne dagen hadde jeg bestemt meg. Jeg skulle bare rydde litt i leiligheten slik at ingen skulle være nødt til å rydde i mitt rot, og så skulle jeg gjennomføre planen min. Midt i alt dette mørket ringer det på døren. Det ringer aldri på min dør, men jeg gikk ned for å se hvem som hadde gått feil. Utenfor døren står det to unge menn i hvit skjorte, slips og med navneskilt. Jeg husker jeg sendte en tanke opp til Gud. “Her sliter jeg og du sender mormonere?!”

    De unge mennene spurte meg om hva jeg tenkte om Jesus, Guds sønn. Jeg husker at jeg svarte at jeg ikke trodde han var noe mer Guds sønn enn dem. “Fint,” svarte de. “Kan vi komme inn?”

    Så kom Gud tilbake i livet mitt. Ikke med et smell og ikke fort og hastig, men smygende som en hvisken. Som en løk ble mine motargumenter mot denne kirken skrellet av. Misjonærene fortsatte å komme hver uke. De lurte på om jeg ville være med og be. “Jeg har stor respekt for andres tro,” svarte jeg, “men om jeg skulle være med og be, ville det blitt blasfemi og det driver jeg ikke med. Dere må gjerne be, men jeg blir ikke med på det.”

    Den tredje gangen de kom fortalte jeg at jeg hadde tenkt mye på dette og kommet frem til at jeg ikke trodde på Gud, men at jeg trodde på kjærlighet.

    Da kikket den ene misjonæren på meg og sa: “Men Inger. Gud ER kjærlighet.” Og jeg visste at det han sa var sant. Jeg kunne ikke forklare det. Jeg bare visste det. Fra den dagen av kjente jeg at jeg var mer og mer åpen for det misjonærene underviste meg. Og allerede gangen etter snek det seg inn en bitteliten tanke om at kanskje jeg skulle la meg døpes.

    Så begynte jeg sakte og famlende å be. Misjonærene hadde bedt meg om å be om Mormons bok var sann og det forsøkte jeg på. Jeg var nok ikke særlig flink og jeg synes ikke jeg fikk noe svar. Det eneste jeg opplevde var at jeg så et speil flere ganger i drømmene mine. Et stort helfigurspeil. Den ene misjonæren og jeg snakket om at alle religioner var som speilbiter av sannheten, men jeg mente at ingen hadde hele speilet. Dette speilet dukket opp i drømmene mine flere ganger, og en natt var det plutselig limt sammen. Du kunne se alt limet og helt klart se at det var biter som var limt sammen, men alle bitene var der. Den neste gangen jeg drømte om speilet var det flere speil. Fire stykker – og de sto i et slags stativ. Fire stykker: Mormons bok, Bibelen, Lære og pakter og Den kostelige perle. På den tiden kjente jeg bare til to av disse, men det var på den tiden jeg begynte å merke en endring hos meg selv.

    I Moroni 10:4 leser vi: “Og når dere mottar dette, vil jeg be dere innstendig om å spørre Gud den evige Fader, i Kristi navn om ikke disse ting er sanne. Og hvis dere spør av et oppriktig hjerte, med ærlig hensikt, og har tro på Kristus, vil han åpenbare sannheten av det for dere ved Den Hellige Ånds kraft.”

    Så, den 27. desember 2016 ringte den ene misjonæren og sa: “Inger – vil du slutte å røyke i dag?”, spurte han og fortsatte “Vi har en her som har erfaring med ‘15 steps to quit’-programmet, og alt du trenger å gjøre er å ha en pakke røyk hjemme.”

    Han var flink til å overtale meg denne misjonæren, så jeg sluttet å røyke den dagen, og har ikke røyket siden. Denne misjonæren støttet meg mye i den tiden og han sa flere ganger hvor stolt han var av meg, siden jeg anstrengte meg så hardt for å følge Jesus. Jeg må innrømme at på den tiden hadde jeg ikke det i tankene, jeg ville bare slutte å røyke. Det var ikke lett, jeg ble fristet ofte, og en søndag ba jeg misjonærene om en velsignelse for å motstå disse angrepene. Det fikk jeg og da jeg satt på bussen på vei hjem sms’et misjonærene og spurte meg hvordan det gikk. “Det er rart,” sa jeg. “Det er akkurat som om jeg har fått en rustning rundt meg.”

    I Lære & pakter kapittel 27:15 står det: “Derfor, oppløft deres hjerter og fryd dere, og bind omkring deres lender og ta min fulle rustning på så dere kan motstå den onde dag og bli stående etter å ha gjort alt…”

    Jeg visste ikke at det var en greie en gang!

    Så var det den gangen de underviste meg om templer, og den ene misjonæren sa: “Inger? Hadde det ikke vært kult å dra til templet sammen? Vi kan gjøre det sånn at når jeg er ferdig med min misjon, drar jeg hjem og henter familien min, og så drar vi til templet sammen! Hadde ikke det vært kult?”

    “Joooooo…” Jeg dro litt på det. “Flott,” sa han, “La oss ta hverandre i hånden på det.” Og så tok vi hverandre i hånden, og i det jeg slipper hånden hans innser jeg hva jeg har gjort.

    “Vent litt. For at jeg skal kunne dra til templet må jeg ha vært medlem et år først.”

    “Ja,” svarte han, “men det går fint for jeg er først ferdig på min misjon sommeren 2018.”

    Misjonærene hadde introdusert meg for et ektepar som var medlemmer. Det var godt å være hos dem, og jeg følte at selv om jeg ikke var medlem, aksepterte de meg. Noe som var en relativt ny følelse. Så en dag i januar 2017 satt jeg på bussen på vei hjem fra dette ekteparet og jeg hadde et verk i brystet. Akkurat der den harde, følelsesløse klumpen som hadde vært der hjertet mitt lå. Og i hodet mitt hørte jeg bare: “La deg døpes – døp deg – gjør det.” Jeg fikk en ubeskrivelig trang til å la meg døpes. Så jeg sendte melding til misjonærene. “Jeg må la meg døpes. Jeg vet ikke så mye om denne kirken og alle regler og alt sammen, men jeg må la meg døpes. Jeg kjenner det i hjertet mitt.” Den ene eldsten som tjente i Tønsberg svarte kort og greit. “Supert Inger, da vet du hva vi må gjøre.”

    Eh. Nei. Det visste jeg ikke. Dere kan tenke dere hva som gikk gjennom hodet mitt. Nå kommer det noen hemmelig rituale-greier som ingen har fortalt meg om. Men han svarte bare at vi skulle helle ut all alkoholen min. Så det gjorde vi. På kjøkkenet sto vi og helte ut flaske etter flaske – og jeg lover dere – det luktet ikke godt!

    Så begynte en spennende tid. Dåpsforberedelser. En kveld satt misjonærene hos meg og vi skulle finne salmer til dåpsmøtet. Jeg kunne så å si ingen av salmene fra den grønne boken, kun noen få som var norske. Mens vi holder på med dette føler jeg at jeg er blitt mykere i hjertet og jeg sier til misjonærene at jeg ikke har lyst til å være sint lenger.

     “Men åndens frukt er kjærlighet, gleder, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.” (Galaterne 5:22–23).

    Det var dette jeg begynte å føle.

    Til dåpen min brukte vi Jakob 7:22 “…for jeg hadde bedt min Fader i himmelen om det, for han hadde hørt mitt rop og besvart min bønn”.

    Jeg vet at det var Han som sendte misjonærene til min dør. Det var Ånden som ledet dem. Egentlig var de ferdige for dagen, men de hadde en følelse av at det var et sted til de skulle. Noen gater bortenfor der jeg bor, satte de seg ned og ba om veiledning. De følte at Den hellige ånd ­­svarte dem og de ble ledet bort til min dør. Der er det fire ringeklokker, men de så bare min, og det var den de ringte på.

    Jeg vet at dette er Kristi gjenopprettede kirke. Jeg har et vitnesbyrd om bønn, om velsignelser og at vår himmelske Far hører oss og våre tanker og våre rop og han gir oss svar. Kanskje ikke akkurat slik vi hadde forventet, men svaret kommer om vi er villige til å lytte.