Religiøse skikker og fremgangsmåter

Ved spesielle anledninger i livet til et medlem av Kirken, forretter prestedømsbærere ordinanser for ham eller henne eller gir vedkommende en spesiell velsignelse.

Disse prestedømsordinansene- og velsignelsene blir ofte utført av et familiemedlem eller en som står mottakeren nær.

Navngivning og velsignelse av barn: Kort tid etter fødselen får et barn en spesiell velsignelse hvor det blir gitt et navn og det blir uttalt en velsignelse for dets fremtidige liv på jorden. Denne velsignelsen gis av en som har prestedømmet, som i mange tilfeller er spedbarnets far eller en annen prestedømsbærer som står familien nær.

Dåp: Herren har befalt at alle må bli døpt av en som har prestedømsmyndighet (Johannes 3:5). Dette gjelder for barn fra åtte år og oppover og for voksne som har bestemt seg for å slutte seg til Kirken. Dåpsmøtet finner som oftest sted i et møtehus med et dåpsbasseng, og med venner og familiemedlemmer tilstede. Dåpens ordinans krever at den som døpes, skal nedsenkes fullstendig i vann.

Ordinasjon til prestedømmet: Kirken har et legpresteskap, eller med andre ord, det finnes ingen yrkesprester. En verdig ung mann kan bli ordinert til Det aronske prestedømme når han er 12 år gammel, og til Det melkisedekske prestedømme når han er 18 år gammel. Familiemedlemmer er vanligvis tilstede ved ordinasjonen for å vise sin kjærlighet og støtte. Hvis en voksen mann slutter seg til Kirken, kan han motta prestedømmet så snart han er rede til å påta seg de plikter og ansvarsoppgaver som er forbundet med prestedømmet.

Salving av syke: Som på nytestamentlig tid, kan en syk be en prestedømsbærer om en spesiell velsignelse (Jakobs brev 5:14). Den syke blir først salvet på hodet med noen få dråper olivenolje, som er spesielt innviet for salving av syke. Deretter legger prestedømsbærerne sine hender på vedkommendes hode og besegler (bekrefter) salvingen. Så uttaler de en velsignelse ved prestedømmets myndighet. Om en slik velsignelse blir oppfylt, vil imidlertid alltid være betinget av Guds vilje og mottakerens tro.

Familiens hjemmeaften: Kirkens medlemmer samler sin familie rundt seg en gang i uken -- vanligvis på mandag kveld -- for å undervise hverandre eller delta i aktiviteter sammen. Familiene bruker denne tiden til å komme nærmere hverandre og til å lære mer om Jesu Kristi evangelium.

Helligholdelse av sabbatsdagen: For Kirkens medlemmer er søndagen sabbat, eller Herrens dag. Denne dagen benyttes til å tilbe Gud, og det gjøres ikke noe arbeide. Etter møtene i Kirken, tilbringer medlemmene resten av søndagen i ro hjemme, besøker venner eller slektninger, eller gjør andre positive ting..

Misjon: Dersom Kirkens medlemmer velger å reise på misjon, skjer dette vanligvis fra de er 19 til de er 21 år gamle, men pensjonister kan også reise på misjon. Før en misjonær reiser til det området han eller hun skal virke i, holder vedkommende tale på et nadverdsmøte om evangeliets læresetninger og prinsipper. Familiemedlemmer og venner av vedkommende er også tilstede. Ettersom det ikke finnes noe betalt presteskap, finansieres misjonen, som varer i halvannet til to år, av misjonæren selv eller vedkommendes familie. Når en misjonær kommer tilbake fra sin misjon, avlegger han eller hun rapport om sine erfaringer på et møte. Familie og venner deltar også på dette møtet.

Ekteskap: Ekteskap med varighet for evigheten inngås i spesielle gudshus som kalles "templer". Det er 115 slike bygninger i drift over hele verden og ytterligere 13 under bygging (pr. 2003)
Bare noen få personer får delta under selve seremonien i templet. Dette er som oftest nær familie som er medlemmer av Kirken og som er berettiget til å komme inn i templet. Andre inviterte slutter seg til bryllupsfeiringen etterpå. Ekteskap med varighet for dette livet kan inngås i kirkens møtehus. Disse er åpne for alle.

Begravelse: En siste-dagers-hellig begravelse består av religiøs musikk og korte taler om livet til den avdøde og Jesu Kristi læresetninger. Møtet ledes vanligvis av menighetens biskop og finner sted i det lokale kirkebygg. Siden vi tror at familien vil bli gjenforenet etter dette livet, bærer en begravelse som oftest preg av håp og tro. Korset som symbol brukes vanligvis ikke. Men vanlig tradisjoner som bruk av blomster og kranser følges.