Hopp over hovednavigasjon

Om å bringe julens velsignelser til menneskene rundt oss og vårt ansvar for å invitere

Om å bringe julens velsignelser til menneskene rundt oss og vårt ansvar for å invitere

Budskap fra områdets ledere

Charles_Christopher_200x250.jpg

Eldste Christopher Charles, England

Områdesytti

Mine beste juleminner som den yngste av fire gutter, var tiden jeg tilbragte hjemme hos mamma og pappa sammen med mine brødre og deres hustruer. Jeg var det eneste enslige medlemmet av Kirken i familien den gang.

Jeg elsket skravlingen, ertingen, latteren, spillene og den deilige kypriotiske maten – fylte vinblader var min favoritt! Jeg kan imidlertid ikke huske at jeg tenkte på den virkelige meningen med julen.




Ting er naturligvis annerledes nå som vi har det sanne evangelium i vårt liv. Mine to døtre er voksne og gift, og likevel er de beste øyeblikkene de som innebærer å sitte rundt bordet og bare være sammen.

Og slik er det for mange idet de benytter anledningen til å fornye sin kjærlighet til familien i julen. Forsøk på å verdsliggjøre denne tiden av året synes ikke å ha påvirket dette behovet for å være sammen.

Min hustru og jeg virket i Hellas Athen misjon mellom 2009 og 2012. Vi følte ofte behov for å gjøre mer for å hjelpe våre medmennesker. Det var disse følelsene som fikk oss til å beslutte å endre våre planer 1. juledag. I stedet for en dag med hvile og avslapning, bestemte vi oss for å be alle misjonærene bli med oss ​​og yte tjeneste for medlemmer og undersøkere i Athen ved å sørge for mat og sårt tiltrengt kjærlighet i en tid med skjebnesvangre økonomiske omveltninger i Hellas:







“Når dere er i deres medmenneskers tjeneste, er dere jo i deres Guds tjeneste” (Mosiah 2:17). Det var rørende å se misjonærene utføre så kjærlig tjeneste og ikke spise selv før alle andre var mette.



Da jeg snakket med medlemmene, sa de at det ikke var maten som var viktig for dem, men at de følte seg elsket.

Dette er ikke slutten på historien. På ett tidspunkt under festen gikk jeg ned i 1. etasje og så en middelaldrende kvinne titte gjennom glassdøren i foajeen. Jeg inviterte henne inn. Først takket hun nei, men med litt oppmuntring kom hun inn, og i løpet av få minutter var det som om hun var et etablert medlem som nøt maten og festlighetene. Det var virkelig hjertevarmende!





Vi ble enda mer begeistret da vi et år senere dro tilbake til Hellas på oppdrag, og hun var der på søndag. Alt som skulle til var et enkelt smil og en invitasjon!



Sannheten er at vi ikke kan eller bør la noen gå fra oss uten en invitasjon. Svaret kan bare være “ja, nei eller kanskje”, men hva om én sier “ja”? Hva om disse vår himmelske Faders edelstener faktisk sier ja? Vi bistår med å åpne døren til evigheten for dem, og hvor stor skal ikke vår glede være med dem i vår Faders rike?


Dette er den beste tiden av året til å invitere andre til å komme til Kristus, fordi mange gjerne kommer til en julekonsert eller et julebord, men ikke det de anser for å være et mer formelt møte.


Som barn satt jeg ved bordet sammen med min jordiske far. Som mann sitter jeg ved bordet sammen med min familie. La nå andre bli med oss og sitte ved vår himmelske Faders bord. Jeg vitner om en himmelske Fader og hans Sønn som kun ønsker at vi alle skal bli med dem på festen.


Jeg ber om at denne artikkelen må påvirke vårt hjerte idet Den hellige ånd oppfordrer oss til å handle og gi andre endeløse julehøytider i evangeliet.